Arkivfoto

02.11.02

Denne lørdagen var klubbens medlemmer invitert til treff på Norsk Trafikksenter på Braskereidfoss. Det var frikjøring på militærområdet til Haslemoen Leir, og for de som ville prøve bilen sin litt, var det testing på glattkjøringsbana på
trafikksenteret. Ca 15 medlemmer hadde funnet veien til Våler, og stilte til
førermøte kl. 10.00. Der fikk vi utdelt kart over området, og så bar det ut i felten!

Vi kjørte først ei runde i området for å kikke på de ulike traséene, og fant (dessverre) fort ut at området var litt flatt & hardt til de helt store utfordringene. Etter om lag en time rundt i felten, fant vi ut at "Månelandskapet" skulle bli
dagens lekepark… og stoppet for å slippe ut litt luft fra dekkene. Det var også en del biler fra andre klubber der, samt noen fra militærleieren som var ute og lekte seg litt
Vi fant etter hvert noen ganske artige bakker, og entusiasmen steg betraktelig. Etter at vi hadde kjørt litt rundt på kryss & tvers i lekekassa, fant vi plutselig en spennende vei inn i skogen. Inni der fant vi DIGERT vannhull/gjørmedam! Her var det selvsagt duket for litt spenning. Det var om lag 60 cm dypt og veeeldig gjørmete . Etter litt basing i hullet, kom alle etter hvert over (inkl. red)...og vi fortsatte innover i skogen. Veien endte tilbake på plassen der vi skulle ha bålet vårt, og da var det selvsagt klart for pølser! Alt i alt ble dette en skikkelig hyggelig dag på Haslemoen, og vi håper flere blir med neste gang.

Mer gass!!!

Atle hadde med senga si!

Det har i mange år vært en drøm -og det skulle vært satt i gang for lenge siden!
Arne Vemund har endelig tatt mot til seg og sagt opp den faste jobben sin for å starte verksted på heltid. Dette er noe han har tenkt på lenge, og 1.mai 2002 var den nye, lille bedriften på Ådalsbruk et faktum. Jeg hadde dermed funnet grunnlaget for denne rundens verkstedbesøk!
Verkstedet ligger sentralt plassert på Ådalsbruk, "midt mellom" Hamar og
Elverum. Det er om lag 15 km i begge retninger, og ca 4 km fra Løten. RV3
passerer kun 2,5 km unna, så det er enkel og rask adkomst. Arne Vemund er selv eneste ansatte i bedriften, som nå skal være hans levebrød. Men dette er jo slett ikke noe nytt for han. Han har hatt verkstedplass på foreldrenes gård  i
Løten i mange år, men dette har jo kun vært på hobbybasis. Men kundene har strømmet på, og gitt en kjærkommen ekstrainntekt. Etter hvert som
kundekretsen vokste, innså Arne Vemund heldigvis at nå var det liv laga for å starte på heltid. Men uten noen som helst støtte fra verken SND eller andre hold, var det vanskelig å komme skikkelig i gang med det samme. Så
tilholdssted har foreløpig vært det "gamle" verkstedet på gården i Løten. Men nå ser byggeprosessen på Ådalsbruk ut til å gå mot slutten, og når jeg var
innom på besøk var 90m² verkstedgulv helt nystøpt!

Her skal det bli plass til to kundebiler, samt en 2-søylers løftebukk. Verkstedet blir fullt utstyrt, med dreibenk, dekkmaskin m.m Det er 3,90m oppunder taket, så det er god takhøyde for modifiserte offroadbiler. Ellers blir det 5m
Verkstedbenk og 3,5 x 3,5m innkjøringsport. Planen videre er å bygge kompressorrom og kaldtlager på 60m². Men dette blir ikke før til våren...

På spørsmål om hva slags type jobber som utføres i det nye verkstedet, kan Arne Vemund opplyse om at han tar imot alle typer biler. Han utfører
reparasjoner, modifiseringer og oppbygginger, samt at han har en god del
delebestillinger. De jobbene det er mest av er bl.a skifte av kryss i akslinger, drivknuter, overhaling av gearkasser (både manuelle og automater), sette inn sperrer/ARB'ere og motoroverhalinger/motorskifte. Han jobber primært med motor, gear og drivverk, men tar også diverse annet "småtteri". Men selv om han har en god del delebestilling selv, så er det helt greit at kundene kommer med sine egne deler.
Etter hvert prøver jeg å pense litt inn på Arne Vemund sine egne, private offroadbiler….men da ler han godt! Ute i hagen står den grønne og gule
Hilux'en, og setter farge på tilværelsen. Den ser noe trist ut der den står, uten plan og ribbet for både det ene og det andre. Arne Vemund klør seg litt i hodet og konstaterer i alle fall at både Hilux'en og Willys'en skal enten få en verdig oppstandelse eller en verdig begravelse. Men etter å ha tenkt litt, så forteller han at han regner med at i alle fall Hilux'en skal få en liten krok i det nye
verkstedet. Også blir jo "gamle-verkstedet" ledig… Han lover i alle fall at de skal uansett ikke bare stå der ute!

Men når vi først snakker om prosjekter, så må jo Arne Vemund fortelle om den nyeste anskaffelsen. Han og Ståle har gått sammen og kjøpt en 29-mod
Chevrolet. Arne Vemund ler og forteller at det er et rustent gammel "skogsvrak", som er farlig i originalstand m/mekaniske bremser, liten motor og høyt karosseri. "Et lite "mmm" fra vegsjefen i fylket blir tolket som et ja, så den bare må vi gjøre noe med", sier Arne Vemund og smiler.

Så på Ådalsbruk er det duket for ulike prosjekter fremover, og Bækken Offroadservice er i full gang.  Så hvis du har noe ugjort med bilen din, og synes ordinære verkstedpriser er i høyeste laget...så har du her fått et bra alternativ!

NAVN: Per Morten Løberg
ALDER: 38 3/4
BIL: -80 CJ-7, -93 Cherokee, -83 Range
Rover og 2 stk suburban'er (-96 & -99)
MEDLEM SIDEN: 1997
HVORFOR BLE DU MEDLEM?:
Jeg kjørte offroad i 84-90, og rally i 83 -96.
Etter offroadingen gikk jeg over til å kjøre
Harley, men ble etter hvert lei miljøet.
Etter rallykjøringen kom interessen for
offroad tilbake...Også er det skikkelig
avkobling å drive i verkstedet!
3 BRA TING MED KLUBBEN:
Vi har kuult ryggmerke! Også er det en artig gjeng,
og det er fint å samles sammen med folk
med litt like interesser.

3 MINDRE BRA TING MED KLUBBEN:
Klubben er for stereotyp. Dessuten trenger
vi nok å bli en ordentlig offroadklubb igjen,
med takhøyde for alle som driver med alle
Former for offroadkjøring Også synes jeg
vi burde flytte litt mer rundt på møtene,
slik at ikke alle må kjøre langt hver gang.
DRØMMEBILEN: IKKE hummer!!
Mercedes Benz 500 SLK, 1936 modell
STØRSTE OFFROADOPPLEVELSE:
Arctic Truck 2001 i Russland.

STØRSTE OFFROADTABBE:
Skulle krysse Glomma med Hilux
og glemte å koble inn frihjulsnavet
foran. Det ble (selvsagt) bom stopp,
og jeg måtte svømme inn. Jeg var
ikke alene, og det ble bevist at det
skulle gå an. MED firehjulstrekk!
HVEM VILLE DU HATT MED
DEG PÅ OFFROADTUR:
Erik Bjørn!
Fordi han alltid er seg selv uansett.

LIVSMOTTO: Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg!

Det å modifisere bil er absolutt ingen enkel sak, spesielt dersom det i utgangspunktet ikke er gjort før, dvs. samme målestokk eller biltype. Og kaste seg inn på samme
banehalvdel som Statens Trafikkstasjon, er kanskje ikke bestandig like lurt. Spesielt ikke dersom man ikke er helt sikker i sin sak om at dette lar seg så absolutt
gjennomføre. Dette er ingen hårreisende engangstilfelle, eller trafikkfarlig og lite
gjennomtenkt
modifisering.!

Mitsubishi Pajero er vel i utgangspunktet et aldri så lite "galt" utgangspunkt når det gjelder
ombygging eller modifisering. De fleste ville nok ha valgt Toyota, eller Nissan for den saks skyld, men nå har det seg slik da at jeg faktisk eier en Pajero. Selv om den kanskje begynner å bli litt "gammel"… men like fullt kjenner jeg bilen meget godt, ja omtrent like godt som min egen bukselomme. Og bilen er faktisk i meget god stand, sånn teknisk altså. Og som fotograf i både jobb-og hobbysammenheng er jo trekk på alle fire hjul ingen dum 
kombinasjon. Egentlig er Norge litt pussig, når man tenker på bil og økonomi. For har du en god og stor og
selvfølgelig en "trafikksikker" bil, er det først etter ti år at man virkelig kan få brukt bilen, dersom man ikke har mange knapper og glansbilder i banken da. Så når min trauste Pajero fylte ti år ble bilen kjørt på verksted for en skikkelig kontroll og tilstands
rapport, noe som egentlig var forbausende god lesning. For her var det ikke mye galt, eller mye å bli nedslått av i form av påventende høye verkstedregninger… Så da var vel egentlig saken klar: jeg skulle så absolutt modifisere bil, og den skulle bli like heftig som de
Pajero`ene på Island! Jeg hadde såvidt sett en aldri så liten annonse i Vi menn, eller øss gutta som noen kaller
bladet. Der stod det faktisk om et firma som hadde planer om å etablere seg i Drammen. Fjallasport A/S Drammen, kalte de seg, og de gjorde den samme jobben og i samme skala som Arctic Truck modifiserte Toyota. Når jeg leste videre at Fjallasport skulle kunne
modifisere Pajero, var vel egentlig saken rimelig grei. Med god hjelp av 1881
nummeropplysningen fant jeg da frem til Fjallasport og ble møtt av en usedvanelig kar i
andre enden av telefonen. Jeg må innskyte at de fleste som holder på med Off Road får
sikkert mange rare forespørsler, så jeg forstår veldig godt at noen kan bli litt skarpe. Men ikke denne karen nei. Han kunne opplyse at de faktisk var i en form for dialog med
Mitsubishi Motor Company Oslo, men hva som kom ut av den dialogen var jo litt uvisst da. Men dersom jeg var interessert kunne jeg godt ta meg en tur til Drammen for å se hvordan de holdt på, eller hva de kunne gjøre for meg. Noe som fristet så absolutt! Jeg bestemte meg
omtrent med en gang, at dersom jeg skulle modifisere bil var det absolutt Fjallasport som skulle få den oppgaven. Mye p.g.a den mottagelsen jeg fikk og selvfølgelig den følelsen av at bilen faktisk kom til å havne i meget gode hender. For dette hadde karene gjort før, og det var jo ikke akkurat mange som hadde interessen for en god gammel Pajero da. Selv om bilen faktisk var i usedvanelig god stand til å være ti år… Tiden gikk og jeg oppdaget så smått at dialogen med Mitsubishi var ingen enkel sak, og at skulle det skje noe burde jeg vel kanskje gjøre litt selv. Egentlig forstår jeg MMC Norge litt, akkurat sånn passe litt. For det er vel med dem som med alle andre verksteder eller hobby mekanikere, de får mange rare
henvendelser og spørsmål. Så det er vel kanskje ikke alle som er brått like enkle å løse
heller. Noen lar seg vel strengt tatt ikke gjennomføre kanskje. Så da begynte et langt og
nitidig søk på Internett, fordi jeg tenkte faktisk at det er vel "noen" der ute som har slitt med de samme problemene og ønskene. Det kan da umulig bare være meg som ønsker, eller har ønsket en modifisert Pajero med hjuldimensjonen 35" 12,5.

Selv om jeg var klokkeklar i tankene om at Mitsubishi Pajero absolutt ikke er en enkel bil å gjøre "noe" med sånn i utgangspunktet. Enklere hadde vel Toyota eller Nissan vært, men nå eide jeg faktisk en
Mitsubish Pajero da, og jeg hadde ingen planer om å selge den heller..!!
Så jeg satt oppe både seint og tidlig, ringte folk jeg kjente og hadde navnet på. Til liten nytte i utgangspunktet. Jeg vil bare be om unnskyldning til de jeg ringte for ofte, og en aldri så liten unnskyldning til de jeg maste høl i hodet på. Jeg kom mer eller mindre inn på Icetravel Island sin hjemmeside, og jeg kom i kontakt med en utrolig hyggelig kar…som faktisk hadde en bekjent som utrolig nok hadde en Pajero med 38". Og han kunne sende meg bilder og være behjelpelig med den informasjonen jeg kanskje kunne behøve. Og han ønsket meg lykke til! Det datt inn et usedvanelig tøft bilde av en Pajero, på en av de mange isbreer på Island.
Så jeg tenkte at nå er vel tiden kommet for et aldri så lite besøk på Biltilsynet Hamar. Som sagt så gjort. Jeg satte meg ned og skrev en søknad, som jeg personlig mente var kort og rimelig rett på sak, med bilde osv.
Selv om jeg, så mange ganger tidligere har sagt…dette går sikkert den veien høna sparker
og jeg får sikkert beskjed om mangel på dokumentasjon osv. Med påfølgende avslag på grått papir. Men jeg var meget fast bestemt på at jeg absolutt ikke skulle gi meg, fordi dette skulle jeg greie. Uansett om flere
kommenterte at dette prosjektet kunne jeg bare gi opp. Selg bilen og kjøp deg en Toyota (!), var setningen som ofte ble brakt på banen. Tiden fortsatte med utrolig mye søk på Mitsubishi Pajero i alle himmelretninger på
Internett, og det føltes som om at jeg aldri kom i mål. Så jeg gikk faktisk bare og ventet på brevet fra Biltilsynet Hamar, med det kalkulerte avslaget. Selv om jeg fikk støtte fra Fjallasport, med at de gjorde så godt de kunne, og Hjalmtyr Gudmunndson som lurte på hvordan det gikk med påfølgende lykkeønskninger. Det første
avslaget kom fra Biltilsynet, og dette var som nevnt tidligere et aldri så lite kalkulert avslag. Fordi jeg i
utgangspunktet ønsket at "vi" kunne komme i en dialog, selv om dette høres litt pussig ut. Fordi jeg personlig følte litt på om det er så innmari stor forskjell på en Toyota og Nissan, at det er helt umulig å få til mitt
prosjekt. Så her var det nok faktisk bare å brette opp armene igjen, og smøre seg med tålmodighet, fordi dette kom til å ta tid. Det var faktisk det eneste jeg nå var sikker på.
Jeg kastet meg over pc`n igjen, med et innbitt ønske i å få dette til å fungere. Jeg fortsatte min ringerunde, og enda en gang ønsker jeg å beklage til de som måtte føle seg truffet i mitt mas om utenkelige og tenkelige
tekniske spørsmål. Det var i utgangspunktet bare godt ment fra min side altså. Jeg følte litt på tanken at det må være en aldri så lur ting jeg kan gjøre, slik at jeg kan få til min aldri så liten drøm…å få min Pajero modifisert til en aldri så liten Super Jeep.
Jeg tenkte og tenkte på hva finner vi på nå. Jeg fant ut at egentlig var det jo bare å sende en søknad til. Fordi nå hadde jeg faktisk funnet et aldri så lite bilde, ett nytt og bedre bilde av en Pajero med 38" og med en enkel
begrunnelse. Hadde disse modifiseringene ikke fungert,
hadde vel ikke Islendingene brukt det? Fordi Islendingene bruker utstyret sitt på godt og vondt, og midt utpå en Isbre er det egentlig ikke bare bare å få hjelp. Så kastet jeg meg over pc`n og rablet søknad nr to til Biltilsynet Hamar, med nytt og bedre bilde av en Mitsubishi Superjeep..
Nå begynte jeg og bli noe frustrert, og jeg begynte så smått og bli tom for ideer.
Men så plutselig ramlet det inn noen navn da og jeg begynte å tenke litt på hvor og hvordan jeg kunne få
fortgang i saken.

Er det noe eller noen som faktisk kan  bli en reddende engel? Jeg kom til å tenke på en kar jeg kjente litt fra
Trondheim. Robert Jensen er en jeg var klar over kanskje hadde noen ideer og kanskje noen løsninger.
Jeg kastet meg over telefonen og selvfølgelig krysset jeg armer og bein. For hvordan dette kom til å gå, var jo selvfølgelig noe usikkert i utgangspunktet. Jeg hadde jo en aldri så liten følelse av at Robert Jensen var en Am-Car og Jeep entusiast, så det var jo ikke sikkert at Mitsubishi Pajero hadde den høye statusen da. Med Robert Jensen var villig med noen gode råd og veiledning han, så han skulle sjekke litt rundt og grave litt i arkivet for å se om han kunne finne på noe lurt. Men Robert begynte å snakke om en Levi Røsjø som sikkert kunne bidra med noen tips. Han kjørte rundt i en Patrol som visstnok var godkjent med 38", og han kjente til Biltilsynet i Trondheim. Så fikk jeg han på lag gikk nok dette greit, mente Robert. Plutselig var modifisering en aldri så liten kommunikasjonsbedrift. Jeg fikk mange nyttig tips og veiledning av karene i Trondheim, samtidig som jeg grublet litt over Biltilsynet Trondheim.
Kanskje jeg skulle sende en søknad eller forespørsel dit, for det kan jo hende at de har mulighet til å sette seg inn i mitt modifiserings spørsmål? Det er vel kanskje litt større miljø i Trondheim enn her på Hedmarken. Jeg fortsatte mitt søk på Internett og kom faktisk over en Tysk hjemmeside med bilde av en Mitsubishi Pajero med 35" 12,5.

Jeg ringte til Tyskland og spurte på om det var mulig å få kopi av vognkortet til den Pajero`en de betegnet som Mitsubishi V20. Noe som absolutt ikke var noe særlig stort problem. Jeg må innrømme at øynene ble digre som tallerkener når jeg fikk se vognkortkopien. Der stod alt som var gjort med Pajeroen, til og med Tüv og Decra stempling. Så nå tenkte jeg at ting burde gå i riktig retning. Jeg fikk avslag nr to i posten, og jeg ringte til Levi og fortalte hva slags dokument jeg hadde fått i form av vognkortet. Han på sin side hadde faktisk vært i kontakt med Biltilsynet i Trondheim og de var faktisk ikke så negative i utgangspunktet. Men det var et lite problem at bilen hørte hjemme på Hamar og ikke i Trondheim. Jeg snakket med MMC Norge og de ga meg en dokumentasjon som fortalte at bilen min var vel faktisk bedre i utgangspunktet enn den Tyske V20 i sammenligning av ramme og bremse kapasitet. Så søknad nr tre til Biltilsynet Hamar var faktisk på vei. Nå hadde jeg prøvd å skaffe den dokumentasjon som var mulig, siden dokumentasjon fra Island var uvesentlig. For Island var Island og absolutt ikke Norge. Så jeg var absolutt spent, jeg følte at jeg nå i utgangspunktet hadde greid å samle inn den dokumentasjon jeg overhodet hadde mulighet til å samle inn.

Jeg hadde faktisk prøvd flere Tüv ingeniører ifølge av Tüv`s egne hjemmesider, og de forklarte at dersom det verkstedet som hadde modifisert den så mye omtalte Pajero V20 hadde en Tüv sertifisering, trengte de "nødvendigvis" ikke å gå innom Tüv i det hele tatt, men bare stemple i vei og som regel gikk det faktisk bra. Så da var det vel egentlig bare å smøre seg atter med tålmodighet og vente i åndeløs spenning på resultatet fra
Biltilsynet Hamar. Egentlig hadde jeg mange blandede følelser i magen, og frustrerende var det faktisk å få høre at jeg ikke måtte gi opp fra Biltilsynet. Men for meg virker det som om at det i de fleste sammenhenger er langt lettere å fraskrive seg ansvar enn å "prøve" og engasjere seg.
Greit nok, det var jo bare å vente i spenning på hva herrene på Biltilsynet ville bestemme seg for. Jeg fikk greie på at de skulle avholde et aldri så lite "møte" om saken min i slutten av uken, så det var jo egentlig å smøre seg med tålmodighet og vente.  Men spenningen og ventetiden ble avbrutt av en rimelig positiv og oppglødd Levi Røsjø, som hevdet at de faktisk var meget positive til modifiseringsspørsmålet i Trondheim. Så han lurte
faktisk på om jeg hadde levert bilen for modifisering på Fjallasport i Drammen.  Betenkelig, måtte jeg innskyte, du skjønner at de i Trondheim har diskutert saken og faktisk kommet frem til at siden det er i  utgangspunktet et etablert verksted som sikkert vet hva de holder på med, og at det nok ikke er så stor forskjell på Toyota og
Nissan at det faktisk i teorien lar seg ordne på 35" 12,5 på en Mitsubishi, har Trondheim bestemt seg for at
dette burde la seg gjennomføre. Så det jeg egentlig trengte nå var å få Biltilsynet Hamar til å oversende saken til Trondheim, så burde faktisk saken være mer eller mindre i boks. Jeg fikk faktisk avslag nr tre dagen etter fra Biltilsynet Hamar, med samme begrunnelse som før: mangel på dokumentasjon. Men at de kunne være
behjelpelig med å oversende saken til Trondheim var absolutt ikke noe problem. Så jeg leverte bilen altså til Fjallasport, og hvordan bilen ble..?     Det var faktisk utrolig å hente igjen bilen. Jeg kjente omtrent ikke bilen igjen. Den hadde absolutt fått en helt annen "look", sånn akkurat passe "bøllete" samtidlig som at de på
Fjallasport virkelig kunne sitt fag i form
av skjermbredere som tilsynelatende kunne ha vært levert av Mitsubishi. Og med blanke felger og nye 35" 12,5 BF, skulle det nok bli artig å kjøre hjem til Hamar. Bilen hadde faktisk fått en omgang med vann og såpe, så på avstand så bilen faktisk ny ut. Det er rart at sånne ting faktisk kan gjøre så mye med en bil og selvfølgelig
eieren. Og telefonen ringte omtrent ustoppelig, for gode hjelpere og støttespillere lurte på om jeg var overrasket og selvfølgelig fornøyd. Det som forundret meg skikkelig var hvor nydelig bilen var blitt å kjøre, den var
skikkelig tight i styringen og usedvanelig retningsstabil til tross for de brede hjulene. Dette var absolutt artig!
Så nå var det bare å fortsett løpet. Jeg trengte faktisk et baksete til bilen, for planen var jo å omregistrere bilen til stasjonsvogn. Og det pussige var at den biten kunne Biltilsynet Hamar være behjelpelige med, men ikke å godkjenne modifiseringen. Men at jeg fikk en midlertidig kjøretillatelse, det var ingen problem nei. Jeg hadde faktisk skikkelig flaks, fordi jeg kom faktisk over et originalt Pajero baksete som faktisk var beregnet for min type V6 3000. Det hadde akkurat det samme stoffet, og selgeren forklarte at han bekjent kom det faktisk "kun" seks sånne Pajero`er med baksete. Så jeg hadde faktisk skikkelig flaks med denne bilen, og selvfølgelig fikk vi avslag da, mot at selgeren fikk prøve bilen og at jeg lovet å sende et bilde av den.. For han syntes at Pajero`en hadde blitt usedvanelig pen å se på.

Han mente forøvrig at det var tydelig at mekanikerne på Fjallasport var klar over hva de holdt på med. Så jeg bestilte time for omregistrering etter at Mitsubishi Hamar hadde satt inn baksetet. Og jeg reiste ned til Biltilsynet med litt blandede følelser, på tross av at jeg var klokkeklar over at de bare skulle se på baksetet og ikke modifiseringen. For det var nå blitt Trondheim sitt bord. Jeg kom inn på kontoret til saksbehandleren, der jeg hadde vært noen ganger tidligere. Veeel, nå er Pajero`en ferdig spurte han, noe jeg svarte med at det er den og spurte om han hadde lyst til å se. Noe han selvfølgelig hadde lyst til. Selv om de nå hadde sendt saken til Trondheim var han jo faktisk litt nysgjerrig da. Det første herren i blått uttalte når han fikk se bilen var: Er det ikke verre..?! Og han gikk rundt og beskuet det ferdige resultat, og han var ikke akkurat vond å be når jeg lurte på om han ville ta en prøvetur med bilen. Ingeniøren på Hamar var tydelig imponert, noe han absolutt ikke la skjul på. Han kommenterte bilen på de flest mulig positive områder, og at det var riktig å ha en 10" felg i stedet for 8" var jo bare selvfølgelig. Han var faktisk litt tilbakeholden på spørsmålet om jeg slapp Trondheimsturen. Nei jeg måtte nok bare reise dit. For selv om han nå kanskje hadde forandret mening, så hadde de jo tross alt sendt saken til Biltilsynet Trondheim. Men han var faktisk meget sikker på at jeg ville få det slik jeg ville, for han mente faktisk at dette ville jeg ha fått til uansett hvor og hvordan ting gikk. Og det var faktisk en grunn til at han på Biltilsynet Hamar hele tiden hadde sagt at jeg ikke måtte gi opp for alt i verden....
Turen til Trondheim gikk så det susa. Vi holdt fartsgrensen og det å kjøre til Trondheim med en Pajero med 35" 12, 5 er bare en opplevelse. En meget behagelig opplevelse. Men jeg må nok innskyte at jeg fortsatt hadde usedvanelig mange sommerfugler i magen ja.

Men det hadde jeg faktisk strengt tatt ikke behøvd, det er rart at det skal være så stor forskjell på Biltilsynet i dette langstrakte land. Jeg ble møtt av en meget oppegående og usedvanlig hyggelig kar, som straks satte ting i bevegelse. Jeg kunne godt være med inn og følge med, og han kommenterte alt hva han så og hva han mente. Personlig liker jeg ikke sånne kontroller, fordi noen ganger virker som om at de på død og liv skal henge seg opp i bagateller, bare for å utøve en form for makt og trykke deg som eier laaangt ned i smøregrava. Bare for at du skal skjønne at sånne ting går ikke an. Men sånn var det absolutt ikke i Trondheim, egentlig ble jeg fristet til å tro at jeg hadde kommet til en serviceinstans, dette kunne jo umulig være Biltilsynet. Det som imponerte meg var hvor nøyaktig og profesjonelt kontrollen gikk. Samtidig som jeg fikk meget nyttige tips om hvordan jeg fortsatt kunne videreutvikle bilen til å få bare enda mer glede igjen. Bilen gikk igjennom kontrollen uten problemer, og det var duket for en aldri så liten prøvetur. Bilen fikk nok helt sikkert prøvd seg, og ingeniøren kom tilbake med bare komplementer og at dette faktisk var den aller første godkjente Pajero`en i Norge med hjuldimensjon 35" 12, 5 BF Goodrich All Terrain!
Nå har jeg faktisk "prøvd" bilen, og jeg må si at jeg er imponert over hva Fjallasport greide å
få til med en Mitsubishi Pajero, som de aller fleste bare rister på hodet av. Nå har jeg Old Man Emu
Heavy Duty suspension system, en Warn XD9000 vinsj dersom jeg skulle sitte fast og en aldri så liten Quick Air luftkompressor. Safari snorkel og Hi Lift jekk er jo også godt å ha,
fordi man vet jo aldri hva som skjer som nyhetsfotograf.       

Camping på Dombås

Første kvelden kjørte vi opp til Dombås, hvor vi hadde reservert hytter for natten. Her grillet vi og koste oss før vi krøp til køys. Torsdag morgen våknet vi til en strålende sol, og egg og bacon ble tilberedt og spist ute i det fri.

Etter at frokosten var inntatt fortsatte turen til Åndalsnes, vi hadde maaange stopp underveis med ivrig fotografering av fosser og fjell. Du verden så mange det er av dem i Norge…. I Åndalsnes leide vi  oss en flott hytte rett ved en lakseelv (som vi ikke fisket i).  Vi kjøpte oss middag i by'n og koste oss skikkelig. Kvelden ble avsluttet med et slag golf, som for øvrig Finn gikk seirende ut av. På campingplassen var det masse "speiderjenter" fra Australia, til Atle og Børres stoooore begestring! Dessverre rakk de aldri å bli kjent med dem...

Finn viser frem sine utrolige kokke
kunster!

Fredag høljet regnet ned og vår planlagte tur opp Trollstigen ble utsatt i mange timer pga ras. Vi slo i hjel ventetiden på kaffebar i Åndalsnes.

Da vi endelig fikk lov til å kjøre opp var det bare skummelt og bløtt, veldig bløtt! Ingen
utsikt, bare regn og atter regn! Turen gikk så videre til Hellesylt og Stranda. I Stranda likte Atle seg så godt at han insisterte på å overnatte, særlig godt likte han at vi ikke fikk kjøpt øl til grillmaten der… hehe! Lørdag tok vi ferja inn til Geiranger, noe som var en flott opplevelse! Der tar naturen pusten fra en stakkars flatbygding!

Etter litt souvernir-shopping blant ivrige amerikanere og japanesere i Geiranger, dro vi videre. Oppover de bratteste bakkene fra Geiranger fikk Blystad (nok en gang…) erfare at gammal "Åmot-møkk" tenner lett. Vi måtte derfor legge inn slukningsarbeide og kaffepause midt i den bratteste bakken.
Denne natta insisterte Atle og Finn på å "villcampe" ute i telt. Vi fant en idyllisk plass ved en innsjø, det hadde også en hissig tysker gjort. Han ble ikke særlig glad for selskap, noe han ga tydelig uttrykk for… Men vi forstår ikke tysk og skjønte ikke hva han ville oss… så vi tok oss til rette. Vi grillet og fyrte opp bål ved strandkanten, kjempekos! Det eneste som ikke var så kos var myggen, og det var det mye av! Vi døpte plassen Myggbo!
Etter en natt på harde liggeunderlag og med mye mygg, var vi endelig klare for den bestilte lunchen hos Arne Brimi i Lom. For 210 kr pr hode spiste og drakk vi så

Mye vi ville av lunch-buffeten. Der var det mye godt! Et besøk der er absolutt å anbefale!
Selv om vi nødig ville forlate mathuset Brimi, var det på tide å vende nesen hjemover.
4 dager og hundre mil i flott norsk natur var lagt bak oss. Vi håper på å få gjenta turen neste sommer, men da med litt bedre vær.

Og… for de som lurer på det: Jeepen gikk som ei klokke hele veien!

Beate Evensen

Jeep'ene i ras-kø ved "foten"  av Trollstigen.

Helgen 6.-8.september var det igjen duket for stortreff i Åmot. Klubber fra rundt omkring i hele landet hadde fått invitasjoner og treffet var i tillegg annonsert i ulike medier. Og oppmøtet uteble ikke! Om lag 30 biler var innom sekretariatet for å registrere seg, og de aller fleste hadde med seg både 1 og 2 og 3 passasjerer i bilen. Det er tydelig at offroadere rundt om i landet liker kjørefeltet i Åmot, og vi får stadig spørsmål om når neste treff blir.

Hele helgen var satt av til frikjøring, og eneste "arrangerte" aktivitet var nattkjøring sent fredag kveld. Om lag 10 biler deltok her, og fikk en koselig tur i skogen i bekmørket. Dessverre ble en del av løypa litt vel krevende for standardbilene, men alle kom igjennom etter hvert.

Kiosken innbrakte, som alltid, en kjærkommen inntekt i klubbkassa. Og denne gangen var det to engasjerte damer fra Melåsberget som sto for driften. Det var samboerne til Torgrim og Lars. Stor takk til dem! Klubbmedlemmene er flinke til å støtte kiosken, med kjøp av pølser, vafler & kaffe/cola. Dessverre er ikke alle utenfra like flinke...de fleste har  med seg medbrakte
delikatesser.

Dessverre ble det ikke tatt så mange bilder fra treffet, og i den sammenheng må jeg bare fortelle at jeg ønsker meg digitalkamera til jul.
Men uansett… dette var et koselig treff, med kuul fest på lørdagen og masse fastkjøring & annen moro. Og jeg tror de aller fleste var enige om at 4x4 Chevrolet van'en  var den mest bølletøffe!!

Klubben ble i sommer forespurt om å ha en liten "utstilling" under Rena-dagene. Siden vi fikk ganske liten tid på å organisere oss, var det ikke så mange av oss som hadde mulighet til å stille denne dagen. Men vi var da en liten gjeng som tok turen til Rena denne flotte sommerdagen. Vi hadde med oss diverse biler, blant annet en ny Landrover, M35'n til Kjell Inge og diverse Jeeper. Vi rigga oss til i parken på Rena, hang opp plakater & bilder og viste oss fra vår beste side...Vi bød til og med på kaffe og kaker! De som ønsket det, kunne for kr 200 bli med på en offroadtur oppi kjørefeltet. Mange var innom for å slå av en prat. Etter å ha "vist oss fram" hele dagen belønna vi oss selv med en liten offroadtur i skogen. En kjempefin dag med mye sol og taket nede…..

To eldre damer var ute og kjørte bil. Begge var svaksynte og kunne knapt se lenger enn nesetippen sin. Så kom de til et veikryss og bilen forsatte rakt igjennom, enda det var rødt lys. Damen i passasjersetet tenkte for seg selv: -Jeg er ikke helt sikker, men jeg kunne nesten sverge på at vi kjørte på rødt lys. Noen minutter senere kom de til et nytt
lyskryss, hvor de igjen kjørte rett
igjennom. Til tross for at de hadde rødt lys.
Igjen hadde damen i passasjersetet en sterk fornemmelse av at lyset var rødt, men hun var ikke helt sikker, og ville nødig dumme seg ut. Derfor besluttet hun å være særlig oppmerksom ved neste kryss. Lyskrysset kom, og denne gangen var hun ikke i tvil: -Mildred, er du klar over at du har kjørt på rødt lys tre ganger? Prøver du å ta livet av oss, eller? Mildred snudde seg undrende mot henne: -Du godeste, er det jeg som kjører?!

Overskriften på disse bildene, sakset fra siste utgave av Vi Menn, sier nok det aller meste. Denne lada'en er kåret av Romerikes Blad til "Den mest harry bilen i omegnen"!

Det fortelles at bilen har en
uoriginal 1600 twin cam Fiat motor under  panseret, frontspoiler, hekkspoiler  og sideskjørt.

Videre er den utstyrt med revehale, terninger, setetrekk OG ratttrekk i leopardmønster,
bremselys formet som en hodeskalle med lysende øyne og 55 wunderbaum lekkert dandert i en klase under sladrespeilet

Dette er en råner som vet hva han gjør.

GO HARRY!!!!!